I Namibia
David Stenerud (tekst) og Ulvar Arnkværn (foto)

Les også: Beskyldes for rasisme

Den norske kjøttimporten er liten. Totalt tilsvarte bruttoimporten av kjøtt og kjøttvarer til Norge i 2004 cirka 4,4 prosent av totalforbruket, viser beregninger gjort på bakgrunn av tall fra Statistisk Sentralbyrå og Sosial- og helsedirektoratet.

Våre naboland Sverige, Danmark og Finland står for over halvparten av denne kjøttimporten, mens Namibia og Botswana bidrar med rundt 20 prosent – cirka 3000 tonn, tilsvarende 0,8 prosent av det norske totalforbruket.

Likevel er kjøttimporten et ømtålig tema for den norske bonden. Og selv om Namibia og Botswana er enda svakere konkurrenter til norske bønder enn EU, ser det ut til at de afrikanske landene får stukket flest flere kjepper hjulene for kjøtteksporten sin.

Får ikke eksportere koteletter
Norske BM-Food gikk inn med en 40 prosent eierandel i lammeslakteriet Farmers Meat Market i 2001, og etablerte forbindelsen til det norske markedet gjennom divisjonen Farmers Meat Packers. Mellom 40 og 50 personer ble nyansatt som en følge av nordmennenes inntog. BM-Food er til nå det eneste norske selskapet som har gått inn på eiersiden i namibisk kjøttindustri.

Lammeslakteriet ligger rett utenfor småbyen Mariental sør i Namibia. Slakterisjef Fanie du Plessis viser oss de ferdige produktene:

Vakuumpakkede utbenede lammelår, fileter, bogstykker…

Men hvor er lammekotelettene, pinnekjøttet og fårikålkjøttet?

– Hvis vi hadde kunnet eksportere benet kjøtt, ville vi kunne mer enn doble salget til Norge, sier slakterisjefen.

Forskjellsbehandling 1
I Norge er alt benet kjøtt fra Namibia bannlyst, ikke så mye som en bensplint skal over grensen, enten det dreier seg om stort eller smått fe. Grunnen er frykten for kugalskap og munn- og klovsyke.

Slakterisjefen på Farmers Meat Market synes det er urettferdig: Det har ikke vært påvist munn- og klovsyke i Namibia siden 1964, og kugalskap har de aldri hatt.

Til sammenligning var siste utbrudd av munn- og klovsyke i Sverige i 1966, i Danmark i 1985 og i Storbritannia i 2001.

Norge importerer fårekjøtt med ben fra alle disse landene. Fra Danmark får vi også benet storfe.

Forskjellsbehandling 2
Beneksportforbudet er ikke det eneste eksempelet på forskjellsbehandling mellom afrikanske og europeiske kjøtteksportører.

Et eksempel er den norske praksisen for å hente inn underdekningen på kjøtt i markedet Den såkalte tilleggskvoten innebærer at det på kort varsel, og i en tidsavgrenset periode, åpnes for fri import.

Ifølge BM-Food er skipningstiden fra det sørlige Afrika for lang til at namibisk og botswansk kjøtt har mulighet til å være med å fylle denne tilleggskvoten. Dessuten er tollsatsene i disse perioder er for høye for disse landene. Dermed blir tilleggskvoten i hovedsak fylt av nordeuropeiske produsenter.

Forskjellsbehandling 3
Så kommer den ulike testingen: Når en container med afrikansk kjøtt ankommer Oslo havn, tas det uten unntak et betydelig antall prøver.

Testene utføres av Statens Næringsmiddeltilsyn for importørens regning. I hver container finnes normalt 630 kartonger, og 60 av disse plukkes vilkårlig ut for testprøver. Ett stykke kjøtt fra hver av kartongene testes. Finnes det feil ved ett av disse, sendes hele containeren tilbake for eksportørens regning.

Ifølge rapporten «Begrensninger ved import av dagligvarer fra det sørlige Afrika» fra Universitetet i Oslo i 2000, blir omkring to prosent av det afrikanske kjøttet tilbakesendt.

I tillegg til at testprøvene er dyre, blir det kontrollerte kjøttet kastet. Mens man venter på testresultatene, sperres containerne inne på kaia i en uke, noe importøren må betale for.

Norske ferdigprodukter er ikke underlagt tilsvarende konsekvente testing.

Importgrensen nådd
Importen av renskåret lammekjøtt er i dag helt marginal, og myndighetene har derfor ikke innført noen øvre grense.

– Det vil komme hvis kvantaene øker, sier Morten Sandborg i BM-Foods, Bærum-selskapet som eier førti prosent av Farmers Meat Market i Namibia.

Slik som med storfe:

Norge tar hvert år – i henhold til den såkalte MUL-kvoten (MUL = Minst Utviklede Land) –inn 2700 tonn storfekjøtt fra Namibia og Botswana. Det tilsvarer om lag tre prosent av totalforbruket av storfekjøtt.

Da er det stopp – som nevnt har de afrikanske landene ingen nytte av tilleggskvoten, som foregår etter første-mann-til-mølla-prinsippet, og i praksis er utilgjengelig for fjerntliggende land.

– Bedre hygiene i Namibia
Norge og EU gjør det ekstra vanskelig for de afrikanske kjøtteksporterende landene, ved å pålegge kjøttet en omfattende gjennomtesting for landenes og importørenes regning. I Norge hevder vi også den særskandinaviske nulltoleransen for salmonella, noe namibierne reagerer på.

– Jeg forstår jo disse landenes behov for å sikre at maten er trygg, så vi er nødt til å innfri de kravene de setter. Men vi får flere kriterier å fylle, og høyere standarder blir pålagt våre kjøttprodukter, sier Namibias landbruksminister Paul Smit til Norwatch.

Smit får indirekte støtte fra den norske toppslakteren Albert Idsøe, som selv har jobbet i Namibia.

– På mange måter er de langt foran Europa på hygiene, fordi de er så avhengige av eksporten sin, mener Idsøe.

– Moralsk forkastelig
Om namibiske kjøttbønder finner den urettferdig, så er hardlinje-politikken overfor afrikanske kjøttprodusenters nøyaktig hva norske bønder etterspør.

– Jeg synes det er moralsk forkastelig å legge beslag på andres matjord når vi har matjord selv, sier leder i Bonde- og småbrukarlaget, Solveig Kristin Horve til Norwatch.

Bonde-lederen vil absolutt ikke øke kjøttimportkvoten for Namibia og Botswana.

– Hvorfor skal vi som har jord til å dyrker mat selv, beslaglegge jorda til de som trenger den selv? spør hun retorisk, før hun fastslår:

– Det er jo mest solidarisk at de eter den maten de produserer selv.

– Namibia trenger korn
– Det blir som å kreve at islendinger skal spise all fisken sin selv, mener assisterende professor Ragnar Øygard ved Universitetet for miljø- og biovitenskap (tidligere Landbrukshøgskolen) på Ås.

Han forklarer:

– Disse landene egner seg dårlig for å produsere korn. Det gjør det formålstjenlig å selge kjøtt og kjøpe korn. Ved en slik byttehandel får landet også mer kalorier igjen, ettersom prisen på «kjøttkalorier» er høyere enn prisen på «kornkalorier».

Øygard mener mange afrikanske land lider under mangel på eksport, snarere enn av regnmangel og dårlig jordsmonn:

– Jeg vil påstå at for store deler av Afrika er det ikke naturgitte forutsetninger som virker begrensende, men mangelen på avsetning, den kjøpekraftige etterspørselen – de får ikke solgt det de produserer, ganske enkelt.

Mangler bare kjøpere
Norwatch har snakket med et stort antall fagpersoner og konklusjonen er at namibisk og botswansk kjøtt er godt, trygt og billig.

Det er bare så lite av det.

– Afrikanske bønder har potensial for å produsere mye mer enn de gjør, dersom de får bedre avsetning for produksjonen sin, mener landbruksforsker Ragnar Øygarden til NorWatch.

Men det setter forsvarsverkene, som vestlige bønder har reist rundt seg, en kontant og effektiv stopper for.

Les hele reportasjen fra Namibia i siste utgave av magasinet Folkevett (nr. 2-2005)

blog comments powered by Disqus