Kommentar: Utvikling kan ikke kjøpes for penger

Av Morten Rønning
Norwatch

Fellesrådet for Afrika tok nylig til orde for å investere én prosent av Statens Petroleumsfond (oljefondet) i utviklingsland, og på den måten bidra til økonomisk utvikling. Ifølge leder i Fellesrådet, Øyvind Eggen, vil dette være å vise respekt.

Forslaget grunner i en snever oppfatning av ordet respekt. Det norske oljefondet svulmer som resultat av høye oljepriser, mens mange utviklingsland blør når de må importere kostbare petroleumsprodukter. Slik vi ser det, handler det ikke om respekt å investere av dette overskuddet i de selvsamme landene, hvis vi ønsker å definere respekt videre enn rent økonomiske termer. Resultatet blir en konsentrasjon av makt i den norske statens hender, en makt som skulle tilligge nasjonale og lokale aktører.

Eggen bør være klar over hvilket tveegget sverd en slik økonomisk utvikling er. Så langt har de aller færreste lykkes gjennom investeringer med å bidra til en generell økonomisk vekst. Penger forblir på få hender, selv om de investeres i utviklingsland. Jeg tror ikke Fellesrådet er uvitende om den skjeve fordelingen innad i mange av de landene de nå tar til orde for at Norge skal investere sin oljeformue i. Det ligger ingenting i forslaget slik det er presentert i media, som tilsier at denne fordelingen vil bli endret, som følge av slike investeringer. Resultatet kan fort bli tvert om.

Skal oljefondet først investeres på børs, tør vi minne Eggen om et initiativ han i sin tid selv var med på å fremme, nemlig miljømessige og sosiale retningslinjer for norske investeringer i utlandet. Dette aspektet later til å ha falt ut av Fellesrådets forslag, som fremstår rent geografisk og økonomisk betinget.

For hvor blir pengene av? En nylig offentliggjort rapport fra ECON (62/2000) ser på oljeinntektenes innvirkning på landene Angola og Azerbaijan. Resultatet er nedslående lesning: "Rikdom i naturressurser har blitt en forbannelse snarere enn en velsignelse for store deler av befolkningen". ECON slår fast at land som opplever økte oljeinntekter faller lenger og lenger ned på UNDPs Human Development Index. Resultatet av hovedsakelig utenlandske oljeselskaps virksomhet blir, i dette tilfellet, at rikdommen fordeles på få, allerede velbeslåtte hender, nasjonalt og internasjonalt.

Dette er en "løsning" som har falt i smak hos den norske regjeringen. Bistandsministeren har pumpet nye millioner inn i statens investeringsfond for utviklingsland, Norfund, som nå har en samlet kapital på 1,1 milliard kroner. Pengene er øremerket to tiltak: direkte investeringer i norske selskap som oppretter virksomhet i utviklingsland, altså eierskap, og innskudd i nasjonale venture-fond som finansierer lokale næringsprosjekt. Tanken bak Norfund er at fondet en dag skal bli selvbærende, og at overskudd som tas ut av bedriftene og fondene, skal investeres i nye selskap og fond. Hvor mye penger myndighetene har tenk til å flytte fra bistandsbudsjettet og over til Norfund, før de er fornøyd, er uvisst.

Fred. Olsen synes regjeringens investeringsplan for oljefondet er fislete. Herr Olsen har tatt til orde for at fondet bør brukes til å kjøpe opp utenlandske selskap, helt og fullt. Med andre ord; ikke investere med tanke på avkastning og spredt risiko, men derimot med tanke på å kjøpe seg makt.

Vi tror gjerne at Grete Knudsen ville likt å ha Microsoft i departementets portefølje, men er ikke riktig sikker på at verden ville bli noe bedre sted av den grunn. Rent bortsett fra for nordmenn, selvfølgelig, som ville kunne pløye selskapets overskudd inn i statskassen, eller rettere, oljefondet.

Verden forøvrig har antagelig større glede av Bill Gates, som nylig donerte et utall millioner til Aids-forskning. Det ville neppe Grete Knudsen gjort. For mer penger i oljefondet betyr mer makt, betyr nye investeringer, betyr nye selskap, betyr mer avkastning, osv. Det finnes flere utganger på en slik investeringsstrategi; hvorav noen av dem gir oss en følelse av ubehag.

Kan vi så ikke gjøre noe godt med alle disse pengene? Vi kan alltids veksle dem inn i dollar, stappe dem inn i et fly og spre dem utover Afrikas savanner. Selv bistandsministeren vil måtte stille seg kritisk til et slikt forslag. Sett i forhold til det utviklingsbehovet som finnes i store deler av verden, er jeg redd oljefondet er ubrukelig. Det sniker seg inn en mistanke om at alle disse "konstruktive" forslagene om hvordan kjøpe utvikling for penger, bunner i en ting: nordmenns behov for å kjøpe seg god samvittighet. Til dette er oljeformuen vår fullt brukbar.

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 2/01