SOS fra prosjektleder i Indonesia

Av Harald Eraker
Norwatch

I 1995 inngikk de indonesiske myndighetene en avtale om kjøp av 12 Seawatch-bøyer fra det norske selskapet Oceanor. Prislappen var på 108 millioner kroner og NORAD ga prosjektet støtte i form av et lån på 30 millioner kroner. Seawatch-bøyene skulle plasseres ut i de indonesiske havområdene for gjennom avansert utstyr å gi landet varsel om algeinvasjoner, radioaktivitet, forurensning og vær og vind. Under prosjektets første fase fra 1996 til 1999 har Oceanor vært til stede i Indonesia og drevet med opplæring og implementering av prosjektet. Underveis har selskapet og NORAD fått kritikk fra mange hold for at Seawatch-prosjektet er altfor kostbart og komplisert for land som Indonesia (se NorWatch nr. 11-96, 8-97 og 2-99). Nå kritiseres de også av sine egne.

Èn av 12 i bruk
Nylig ble nemlig NorWatch kontaktet av en fortvilet Agus Setiawan, den indonesiske lederen for Seawatch-prosjektet i Jakarta. I flere e-poster forklarer han at hele prosjektet er i ferd med å strande.Ørsaken til dette er at prosjektet mangler reservedeler, oppfølging og finansielle ressurser. Setiawan lister opp en rekke mangler på det høyteknologiske utstyret som følger med Seawatch-bøyene. Kanskje mest alvorlig er det at harddisken på alle bøyene, som ifølge Setiawan er den viktigste komponenten, er ødelagte. Som et resultat av dette er det kun ‚n av 12 bøyer som er utplassert. Resten har enten blitt kjørt i senk av fiskerbåter, drevet ut av kurs eller blitt brukt som delebøyer. Av økonomiske årsaken ligger den ene  bøyen  som  fortsatt  er  i  bruk  like  i nærheten av Seawatch-kontoret i Jakarta.

Tomme løfter
Setiawan, som har deltatt i prosjektet siden det startet opp i 1996, og som siden 1998 har vært prosjektleder, er mildt sagt ikke blid på Oceanor og NORAD. I e-postene til NorWatch skriver han at de har protestert og bedt Oceanor hundrevis av ganger om ekstradeler og bistand, men at  de  kun  har  fått  tomme  løfter  etter at selskapet trakk seg ut av prosjektet i mars i fjor. Følgende eksempel fra Setiawans e-post datert 17. mars gir et godt innblikk i indonesiernes opplevelser av norsk bistand: "Nå er prosjektet allerede ferdig, men vi kan ikke bruke Norges/Oceanors høyteknologi, spesielt ikke bøyene, fordi den viktigste  delen,  m.a.o.  harddisken,  er  øde-lagte. Oceanor lovet oss for ett år siden å sende 'flash memory' for å erstatte harddisken, men til nå har det bare blitt med løfter."

Gang på gang gjentar den indonesiske prosjektlederen at Oceanor har kommet med  tomme  løfter.  I  stedet  har  de  blitt skuffet og beskylder nå Oceanor og Norge for å drive en urettferdig handel med Indonesia. Ifølge Satiawan utnytter Norge og Oceanor "vår begrensede kunnskap om deres teknologi" til å holde ting hemmelig og minimere kostnadene i prosjektet i forhold til kontraktbudsjettet for å øke "selskapets profitt".

"Uten en klar forpliktelse fra de indonesiske myndighetene om å bevilge de nødvendige midler, bør prosjektet ikke gjennomføres."

Nordic Consulting Group, januar 1995

Ingen penger
Seawatch-prosjektet i Indonesia er nå inne i fase 2. Det forutsetter at utplassering av bøyer og opplæring er avsluttet, og at de indonesiske myndighetene viderefinansierer prosjektet. Indonesias vilje og evne til å bære prosjektet videre ble påpekt som en avgjørende faktor for NORADs støtte av Nordic Consulting Group i 1995. I deres vurdering av søknaden til NORAD skriver de følgende:

  "Uten en klar forpliktelse fra de indonesiske  myndighetene  om  å  bevilgede  nødvendige  midler,  bør  prosjektet ikke gjennomføres."

Prosjektleder Setiawan skriver imidlertid til NorWatch at han jobber hardt for å prøve å finne internasjonale midler slik at "Norges/Oceanors dyre og høyteknologiske teknologi fremdeles kan brukes". Indonesia har nemlig bare satt av 330.000 kroner til årets drift, mens prosjektet egentlig trenger 13,5 millioner kroner. Oceanor og NORAD har ifølge Setiawan gått tilbake på løfter om å støtte fase 2 av prosjektet. Prosjektlederen slår fast at det blir neste generasjon av indonesiere som må betale regningen for 108 millioner kroner som er "kastet bort" i løpet av tre års prosjekt med Oceanor.

Bukken og havresekken
Setiawan avslutter en av e-postene på føl-gende måte: "Hvor er ansvaret til et utviklet land som Norge overfor vår seriøse og positive respons til å være en del av verdenssamfunnet som bryr seg om vårt maritime miljø? "NORAD har denne måneden sendt avgårde et team til Indonesia og Thailand for å gjennomgå og evaluere Seawatch-prosjektene i de to landene. Teamet ledes av Svein Ording fra Kystdirektoratet. Dette er samme mann som i sin tid anbefalte NORAD å støtte Seawatch-Indonesia. Spørsmålet er om Ording har interesse av at det i dag kommer fram at han dengang ga  en  dårlig  anbefaling.  Inntil  videre  har NORAD støttet Seawatch-prosjekter i Indonesia, Thailand, Vietnam og India.

"Nå er prosjektet allerede ferdig, men vi kan ikke bruke Norges/Oceanors høyteknologi, spesielt ikke bøyene, fordi den viktigste delen, m.a.o. harddisken, er ødelagte. Oceanor lovet oss for ett år siden å sende 'flash memory' for å erstatte harddisken, men til nå har det bare blitt med løfter."

Agus Setiawan, prosjektleder for Seawatch i Indonesia, 17. mars 2000

Oceanor i Indonesia
Høsten 1995 tegnet Oceanor en kontrakt med Indonesia for levering av miljøovervåkingssystemet Seawatch. Av prosjektets totale kostnader på 93 millioner kroner, finansierer Norge prosjektet med 80 millioner kroner gjennom A/S Eksportfinans. Prosjektet fikk NORAD-støtte på 30 millioner kroner i form av blandede kreditter, mens Garanti Instituttet for Eksportfinans (GIEK) ga garantier for 95% av prosjektets kostnad

Artikkelen sto på trykk i Norwatchs nyhetsbrev nr. 5/00