Tjener globaliseringen de fattige?

 Hele rapporten: Tjener globaliseringen de fattige? (9/1999)

Av Morten Nordskag

Sammendrag

I følge UNDP har det generelt sett vært en positiv utvikling i u-landenes fattigdomsendring på 90-tallet. I flere stater er nå muligheten til å leve et lengre liv og få skolegang blitt bedre enn de var. Parallelt med denne trenden har det også skjedd en politisk endring i flere u-land, og flere autoritære stater har etter hvert blitt avløst av demokratiske styringsformer.

Disse endringene sammenfaller med den økonomiske globaliseringen som har skutt fart i densamme perioden. Denne kjennetegnes først og fremst av den eksplosive økningen i utenlandske direkteinvesteringer (UDI), også u-landene.

Prosjektet vil undersøke om det er en sammenheng mellom disse endringene. Den gir et bilde av u-landenes deltakelse i den globale økonomien, uttrykt som u-landenes andel av totale globale UDI, og endring i nasjonal fattigdom (uttrykt i verdi av indeksen for menneskelig utvikling, HDI) .

Den fokuserer deretter på tretten utvalgte u-land (Argentina, Brasil, Costa Rica, Elfenbenskysten, Filippinene, Indonesia, Kina, Nigeria, Polen, Romania, Sør-Korea, Thailand og Zimbabwe) fra fire ulike regioner (Afrika, Asia, Latin-Amerika og Øst-Europa) i perioden 1990-1997, og analyserer sammenhengen mellom andelen av UDI pr. innbygger og endringer i nasjonal fattigdom.

Problemstillingen som rapporten belyser, er:

Er det en sammenheng mellom økonomisk globalisering og fattigdomsendring i u-land?

Imidlertid er ikke muligheten u-landene har til å redusere fattigdom nødvendigvis betinget av UDI alene. Ofte kan andre faktorer, eksempelvis forhold i nasjonal struktur, supplere forklaringer av u-landenes ulike fattigdomsutvikling. En fremhevet variabel i så måte er politisk institusjonelle forhold der statens rolle i økonomien problematiseres. I den statistiske analysen inkluderes dette som politisk styreform.

Hovedkonklusjon:

Til tross for økte direkte investeringer, økt demokratisering og en generell bedring av u-lands utviklingsnivå på 90-tallet, viser den statistiske analysen at det ikke er en signifikant sammenheng mellom UDI, politisk styreform og nasjonal fattigdomsreduksjon i u-land.

I lys av resultatene generelt, og to casestudier spesielt (Argentina og Elfenbenskysten), diskuterer rapporten deretter nasjonal utvikling i lys av den økonomiske globaliseringsprosessen og liberaløkonomiske reformer i u-land. Et ensidig liberalt argument, som forfekter behovet for å la markedskreftene styre den økonomiske utviklingen, blir her imøtegått. I stedet framheves betydningen av nasjonale institusjoner. I motsetning til en universell liberaliseringsstrategi, kan en nasjonalt tilpasset strategi, der hovedvekt må ligge på institusjonsbygging, både virke utviklende og bidra til økt inntektsutjevning.

Resultater fra diskusjonen gir følgende tilleggskonklusjoner:

• universelle liberaløkonomiske reformprogrammer fører ikke nødvendigvis til nasjonal fattigdomsreduksjon i u-land og kan skape økte inntektsforskjeller, men;
• økte UDI som følge av privatisering kan være et middel for fattigdomsreduksjon og menneskelig utvikling, men;
• utbygging og opprusting av nasjonale institusjoner er nødvendig for vedvarende nasjonal utvikling

Noen andre funn i korte trekk:

• på 90-tallet har bare 34% av de totale UDI i verden gått til u-landene
• likevel har den gjennomsnittlige årlige veksten i UDI vært høyest i disse
• høyt utviklingsnivå (høy HDI-verdi) og/eller ekspanderende økonomi tiltrekker UDI
• målt i volum mottar Asia (Kina) mest UDI, Afrika (Zimbabwe) minst
• per innbygger mottar Latin Amerika (Argentina) mest UDI, Afrika (Zimbabwe) marginaliseres
• UDIs andel av og betydning for nasjonaløkonomien varierer, både mellom og innad i regioner, og mellom land på ulike utviklingsnivå

 Hele rapporten: Tjener globaliseringen de fattige? (9/1999)