På parti med miljøet? 1998-99

 Hele rapporten: På parti med miljøet? (7/1999)

Av Steinar Johannessen

Sammendrag

Mellompartiene har tatt miljøpause i regjeringsposisjon. SV er stadig det partiet som ønsker størst bevilgninger til miljø og utviklingsformål av stortingspartiene. Dette er to av konklusjonene i vår undersøkelse av partienes bevilgningsforslag til miljø- og utviklingssaker på statsbudsjettet.

SV stadig best

Dette er femte gang Framtiden i våre hender (FIVH) gir ut en rapport om partienes miljøvalg på stortinget. Rekkefølgen av partiene er akkurat det samme som i tidligere undersøkelser. SV ønsker å bruke mer penger på miljø- og utviklingsformål enn de andre partiene. For de to siste budsjettårene ligger partiets forslag til bevilgninger til et bredt utvalg av disse sakene i gjennomsnitt 22 prosent høyere enn de faktiske bevilgningene foregående år.

Etter SV følger e nåværende regjeringspartiene KrF, SP og Venstre. Disse ønsker 7 prosent høyere bevilgninger enn foregående år. Hakk i hæl følger AP med forslag om 5 prosent økning. Deretter kommer Høyre, som foreslår kutt på én prosent. Fremskrittspartiet ønsker 29 prosents nedskjæring i forhold til foregående års bevilgninger til miljø- og utviklingssaker. Dette skyldes i første rekke forslag om meget drastiske kutt i bistandsbudsjettet. I miljøsakene alene ligger partiet mye nærmere de andre, men også her kommer det klart dårligst ut i vår undersøkelse.

Mellompartiene best i opposisjon

I stortingsperioden 1993-97 foreslo de tre partiene i Bondevikregjeringen til dels store bevilgningsøkninger til flere miljø- og utviklingssaker. Disse partiene foreslo i gjennomsnitt 10 prosent høyere bevilgninger enn AP som da satt i regjering. De to siste årene med KrF, SP og Venstre i posisjon har det vært liten eller ingen forskjell i bevilgningsforslagene i forhold til AP. Dette skyldes i vesentlig grad lavere bevilgningsforslag fra de tre regjeringspartienes side. Fordi regjeringen er i mindretall på Stortinget, er det grunn til å anta at forslagene har vært tilpasset det som syntes mulig å få vedtatt.

Det må presiseres at vi her snakker om mellompartienes prinsipale forslag, det vil si forslagene som kom før det ble inngått budsjettforlik med FrP og Høyre. Da ble flere av disse sakene beskåret ytterligere. Og mellompartiene er nå oftere enig med AP om bevilgningene enn tidligere – mens de sjeldnere r enige med SV. Særlig SP og Venstre har fått lite igjen på miljøområdet for å delta i regjeringen. Begge disse partiene foreslo større bevilgninger enn KrF i flere saker da alle tre var i opposisjon.

Sakene hvor mellompartiene ønsket gjennomgående klart større bevilgninger til miljø- og utviklingssaker enn AP-regjeringen i foregående stortingsperiode var energiøkonomisering, CO2-avgift, Statens forurensningstilsyn, internasjonalt miljøvernsamarbeid, jernbaneformål, miljøvernforskning og u-hjelp. De to siste årene har AP og mellompartiene vært mer eller mindre på linje i disse sakene. Det synes med andre ord å være mye lettere for mellompartiene å satse på miljø i opposisjon enn i regjering. Dette kan illustreres med noen eksempler:

• KrF og u-hjelp: KrF uttrykte for 10 år siden en målsetting om å opprettholde og øke den norske bistanden. Partiet har foreslått klare påplussinger til dette formålet hvert eneste budsjett siden – med to unntak: 1991- og 99-budsjettet. Begge gangene satt partiet i regjering.
• Senterpartiet og energiøkonomisering: De to siste årene i opposisjon foreslo Senterpartiet økninger på 500-700 prosent i enøk-bevilgningen. I regjering har partiet på det meste bare foreslått å øke denne bevilgningen med 40 prosent, noe for øvrig det tidligere regjeringspartiet AP støttet.
• Venstre og CO2-avgiften: I opposisjon har Venstre ønsket mer enn en dobling av CO2-avgiften. Den største økningen partiet har vært med på å foreslå i regjering er 14 prosent siste år.

AP går mot venstre

Gjennom flere år har det vært en tendens til at AP sjeldnere stiller seg sammen med FrP i synet på bevilgninger til miljø- og utviklingssaker over statsbudsjettet. Samtidig har tilfellene hvor Ap er enig med SV om bevilgninger i denne typen saker tiltatt. Denne tendensen synes å være videreført de to siste budsjettårene. AP ser altså ut til å gli mot venstre i budsjettsaker om miljø og utvikling.

SV og Høyre nærmere hverandre enn Høyre og FrP

De to siste budsjettårene har SV og Høyre vært oftere enige i størrelsen på miljø- og utviklingsbevilgninger på statsbudsjettet enn Høyre og FrP. Dette tyder på at det største skillet i miljø- og utviklingspolitikken på Stortinget går mellom FrP på den ene siden og de øvrige partiene på den andre. Men enigheten mellom Høyre og SV skal ikke overdrives. I mange og store saker står disse partiene langt fra hverandre. Begge uttrykte for 10 år siden at drivhuseffekten var en av de viktigste miljøutfordringene. I budsjettsammenheng er tiltak mot klimaendringer fulgt opp langt sterkere av SV enn av Høyre. Dette gjelder saker som NSB, CO2-avgift og riksveginvesteringene.

FrP møter seg selv i døra

For 10 år siden erklærte FrP prinsippet ”forurenser betaler” som sin viktigste rettesnor i miljøpolitikken. Dette partiet foreslår likevel svært ofte langt lavere satser i miljøbegrunnede avgifter enn de andre partiene. I 99-budsjettet gjelder det blant annet autodieselavgift, bensinavgift og miljøavgift på plantevernmidler. Mineraloljeavgift og flypassasjeravgift foreslår partiet å fjerne helt. Det kan synes som om partiet i praktisk politikk likevel ikke
mener det er så viktig at forurenser betaler. Partiet synes også siste år å ha glemt sin gamle fanesak på miljøområdet, SFT. For første gang i løpet av de siste ti årene foreslår partiet lavere bevilgninger til forurensningskontroll enn regjeringen.

 Hele rapporten: På parti med miljøet? (7/1999)